I tisdags var housemusic-festivalen Ultra i Buenos Aires. Det är en festival som turnerar och besöker flera stora städer i världen, bland annat Miami och Seoul. Vår svenska stolthet Avicii var hur som helst på plats i Argentina och jag och mina skandinaviska klasskompisar passade på att styra ihop en ordentlig fest i samband med detta sammanträffande. Så fest blev det!
(Bilkälla: nightclubber.com.ar)
(Bildkälla: exqlusiv.com)
Johanna
Passar på att ladda upp mer bilder nu när internet verkar fungera okej för tillfället!=)
Det syns tydligt hur havet tar med sig all sand från stranden
Nyfikna barn!
Hus som blev förstörda av tsunami för ett år sen under regnperioden.
De allra flesta i byn är småskaliga fiskare.
Alla dessa getter överallt!
Några fiskare berättar för oss att för två år sen låg de här stenarna på stranden ibakgrunden, numera är de alltid undervatten.
/Agnes
21 feb -Detta var vad ja skrev i tisdagskväll men som inte gick att posta för att internet var dåligt. Nytt försök idag!
Först hälsade vi på stadens Cheif och hand berättade om hur havet kommer allt närmare deras hus. Hur fler hus numer är obeboeliga och hur de kämpar för att staten ska ge dem tillträde att flytta till andra sidan av deras lagoon.
Agnes
Igår hade jag en fantastisk utekväll tillsammans med mina vänner. Vi tog taxi till Calle Thames 878 och möttes av en port som verkade vara ingången till en helt vanlig lägenhet. 878 hette tapas-baren vi skulle till, och tydligen hade vi faktiskt kommit rätt. Innanför dörrarna var det en mysig och snygg atmosfär, Roling Stones var i högtalarna och whiskeyn var uppradad längs väggen. Vi anledde tidigt enligt argentinska mått, kl var ca 22 då.
Efter otroligt goda drinkar, tapas och varmrätt var baren full av människor och suget efter dansgolv lurade bak hörnet. Olivia hade hört talas om klubben Mandarine så vi tog siktet ditåt. Väl där gick vi igenom dansgolv efter dansgolv och hamnade tillslut utomhus, där vi dansade intill vattnet hela natten med blixtrar i horisonten. För varmt? Då var det bara att gå in och svalka av sig, det finns ju åtminstone air condition inomhus. Avslutningsvis, en fantastisk kväll och jag kommer absolut besöka både 878 och Mandarine igen!
Jeg har aldri opplevd tid fly så fort som den gjør nå. Jeg har knapt fått tid til å tenke over at jeg er i India, først på bussen hjem fra Auroville på fredag slo det meg. Indiske toner strømmet ut fra høytaleranlegget og det føltes som jeg var med i en indisk bollywoodfilm. Jeg kjente at India gjør noe med meg som person, det treffer meg på en spesiell måte, som jeg ikke har følt i andre land. Jeg kan ikke love at jeg kommer hjem til avtalt dato i midten av april.
Har stått opp så tidlig flere dager den siste uka at jeg nesten tror jeg har blitt omvendt til a-menneske. Både tirsdag og fredag var jeg oppe til yoga klokken seks om morgenen på hustaket vårt (de som kjenner meg burde være veldig imponert!!), onsdag var vi oppe klokken syv for å ta på oss sariene våre og fredag var vi i tillegg til yoga på dagstur til Auroville. Auroville er en by noen kilometer utenfor Pondicherry dedikert til mennesklig samhold. Byen beskrives som følger: «Auroville wants to be a universal town where men and women of all countries are able to live in peace and progressive harmony above all creeds, all politics and all nationalities. The purpose of Auroville is to realise human unity». Auroville tilhører ingen, og dermed hele menneskeheten, noe som også er stadfestet i indisk lov. For å bo i denne byen må man være en «willing servitor of the Divine Consciousness», den guddommelige bevissthet, og det er folk fra hele verden som bor der (45 nasjonaliteter). Byen ble grunnlagt av «the Mother» som et eksperiment, hvor de prøver å oppnå «human unity» og en bærekraftig levemåte for mennesker. Konseptet virker for meg veldig spennende og kult, og jeg er veldig interessert i å lære mer om stedet og filosofien til Sri Aurobindo (som byen er bygget på). Vi fikk en omvisning på deler av området, fikk se Matrimandir (en svær «ball» dekket i gull) som er det spirituelle sentrum i byen hvor man kan dra for å meditere og søke den guddommelige bevissthet.
Vi fikk desverre ikke gå inn og se på innsiden av Matrimandir, da det er et veldig hellig sted for de som bor her. Det er dog mulig å booke en tid og dato om man vil se den fra innsiden.
Videre besøkte vi en gigantisk økologisk gård, hvor de hadde veldig masse spennende. Mathilde var spesielt høyt oppe i himmelen.
Mathilde var gira på sjokolademynte
Dette er ikke det eneste sensasjonelle/spennende som har skjedd den siste uka, på onsdag hadde vi India-day på studiesenteret hvor omtrent alle jentene hadde på seg sarier, mens guttene hadde tradisjonelle indiske herreplagg på. Vi 18 jentene på huset sto opp før sju for å få hjelp av mamarani til å ta på oss dette 6 meter lange stoffet, og da vi kom til frokost på studiesenteret ble vi passe beglodd, etter som de andre ikke har en mamarani og dermed ikke hadde tatt på sariene enda.
Etter forelesning fikk alle på sariene, og da var det tid for fotoshoots og masse svetting. Selv om sarien er Indias nasjonaldrakt (verdens eldste nasjonaldrakt som fremdeles er i bruk), bruker de indiske kvinnene sari hver dag. De vasker huset i sari, lager mat i sari, slapper av i sari, handler i sari. For min del gikk jeg konstant rundt i frykt for å tråkke på sarien og rive den av meg eller å ødelegge den. Den er kun stappa ned i et skjørt man har under, og det skal ikke så mye til for at den løsner (noe min gjorde, så måtte få hjelp til å fikse den). Fikk ellers vondt i kjeven av så mye smiling og posering, og ble i tillegg solbrent på ryggen, men det var en kjempeflott dag.
Seminarlederne på studiene her i Pondi; Meral og Steffi (ikke så kjempeheldig på dette bildet) til venstre er seminarlederne mine på fred og konflikt, mens Marie og Inga til høyre er seminarledere for religion og antropologiklassen.
Etter fotoshoots og gruppebilde var det tid for lunsj, og det var ikke den vanlige lunsjen vi har – dette var mer et tradisjonelt indisk festmåltid. Alle satt på matter med et bananblad foran oss hvor vi ble servert med mye rart. Etter hvert som man spiste kom de rundt og fylte på med enda mer. Det mest kontroversielle var likevel mangelen på bestikk, for første gang ble jeg nødt til å stappe fingrene i maten for å spise. Ikke at det i utgangspunktet var veldig problematisk – det som er vanskelig er alle reglene man må huske på! Man skal kun spise med høyre hånd, maten skal opp til munnen (ikke munnen til maten), fingrene skal ikke inn i munnen (man skal på en måte dytte maten inn i munnen med tommelen). I tillegg til alle reglene satt vi litt ubehagelig og hadde på finstasen, ikke det enkleste jeg har vært med på, men sykt artig (og godt!).
I dag har jeg bodd på internettkaféer og lest på studier, en type dag jeg ser det blir mange av fremover.
Hanne
Hemma på Nana Bema hostel igen! och fy vad skönt de är att vara tillbaka. Har haft en jättebra helg men hostelet vi bodde på fick slut på vatten -antagligen för de hade 26 gäster som samtidigt ville duscha av sig alla sand från stranden. Utan vatten går de inte att spola heller… + elen gick lördagkväll och var inte tillbaka än när vi åkte vid 3 tiden idag. Ghana-style. Att komma hem, duscha, gå på en ren toa som inte stank och att inatt få sova med en fläkt känns som värsta lyxen!
Men fy vad kul att surfa! Tog lektion kl 6 (!) lördag morgon, och idag hyrde jag brädda en timme. Igår lyckades ja väl ställa mig upp på bräddan en eller två gånger -beror på om vad som räknas som stå upp…Men idag stod jag upp på nästan alla gånger! Sjukt nöjd med mig själv;)
/Agnes