You are currently browsing the tag archive for the ‘Hue’ tag.

På fredag dro vi en hel gjeng til keiserbyen Hué, som var hovedstad i Vietnam fra 1802 til 1945, da landet ble delt i to. En historisk by med mye å se! Blant annet besøkte vi den indre kongebyen og med det den forbudte by, hvor vi kunne gå blant gamle bygninger fra hundre år tilbake i tid. Kongens palass var åpent for besøkende, men kun grunnmuren står igjen etter bombingen fra amerikanerne. Hué ligger en 4 timers busstur nord for Hoi An.
 

Fredag
1507: Kjøretøyene her til lands er virkelig ikke laget for motbakker. Det går så sakte, jeg kan kjenne bussen klatre meter for meter.

 

1551: Fjellene her i Vietnam er så store, grønne og froduge, skulle nesten tro jeg aldri hadde sett fjell før. Der er så ulikt, men likevel så likt Norge. Fjell er fjell, hav er hav.

1721: Har jeg savnet de enorme mengdene motorsykler? Kanskje. Hué ser så stort ut fra bussvinduet, men så er jo Hoi An også ganske lite.

2055: Det er fullmånefestival og feiring av dragens år. Dansende drager og trommer over alt, de har syke mooves!

Jeg har skrevet om fullmånefestivalen i Hoi An tidligere, den er ganske stor og feires hver måned. Fullmånen feires over hele landet, og denne helgen var det fullmåne. Vietnameserne følger den kinesiske kalenderen, hvor man ikke har stjernetegn som vi er vant med, men hvor hvert år er et dyr. Totalt er det 12 dyr som sirkulerer på hvert sitt år, og i år er det dragens år, det gjeveste året. Det sies at et barn født i dragens år vil bli suksessrikt, målbevisst og veldig lykkelig. Denne måneden feiret de altså i tillegg til fullmånen dragens år, og det var dermed dansende drager over hele byen!
 

2236: Er på Why Not Bar i Hué, herlige servitører og veldig dansbar musikk! Plutselig er vi 12 klassekamerater her, er visst mange som har dratt til Hué denne helga.

Lørdag

 

 

1552: Fast food! Herregud, vi har funnet en KFC look-a-like (ved siden av KFC, men dette var billigst). Det setter fem slitne jenter pris på etter masse gåing og sightseeing i Hué.

1716: Siesta! Vi er slitne etter å ha vandret rundt i kongebyen og på det lokale markedet, så nå  er vi nydusja, Ane leser og Ingvild skriver postkort (som vanlig). Snart skal vi teste utelivet i Hué!

0008: Trygt hjemme i senga, har fått tre nye finske venninner som studerer her, skal møte dem igjen når de kommer til Hoi An om noen uker. Gitar og allsang på utsiden av nattklubben (som har åpent ‘until the last one passes out’) var hyggeligere enn innsiden, let it be inn i nattetimene, samtaler om sykepleie, Vietnam, lokal mat og masse annet.

Jeg, Ane og Hanne på DMZ bar (Ane Killingberg sitt bilde)

Søndag
1330: Tar farvel med Hué og duftens elv (ikke duftende), og vender snuten hjem til Hoi An. Vi har alle hatt godt av å komme oss bort litt, men det blir ekstra bra å komme hjem til ‘egen’ seng!

Hanne

Advertisements

(sist helg var jeg her i Hoi An, slappet av og nøt livet. ikke noe nevneverdig, utenom at alt med livet her er fantastisk! uansett, noen andre i gruppen gjorde noe mye mer interessant. de reiste til Hue på en ‘ecotourism»-tur. her forteller Elise om den opplevelsen!)

Etter syv uker her i Vietnam har jeg sett mye, jeg har lært mye, jeg føler jeg forstår mye. Denne helgen i landsbygden i Hue fikk meg til å innse hvor mye jeg ikke hadde forstått, ikke bare om Vietnam, men om min egen «livelihood». Vi tenker at vi har alt, og at vi må dra vekk til «Østen» for å se hvordan det er å ikke «ha». Denne helgen, blant de som ikke «har» fikk meg til å innse hvor mye jeg ikke har.

I forbindelse med gruppeoppgaven dro 5 av oss, Emilia, Suzan, Maja, Anne og meg opp til Hue i håp om å få et intervju med en familie som var involvert i et eco-tourism  prosjekt. Vi ankom Hue etter en tre timer lang busstur gjennom Vietnams frodige landskap fredag kveld. Den tidligere hovedstaden, med sine palass, gravplasser, pagodaer og templer var fascinerende fra første øyekast.

Dagen begynte kl 08, på baksetet på en motorsykkel gled Vietnams fantastiske landskap forbi, små markeder langs de smale veiene, skolebarn syklende i store flokker med sine røde skjerf og «onkel Ho» flittig avbildet utenpå de enorme skolebygningene. Rismark på rismark. De store buddhistiske gravstøttene stakk opp som fjell over de allerede oversvømte markene. Jeg har sett utrolig mye fascinerende og vakkert i løpet av de syv ukene jeg har vært her, bare det å bo i Hoi An er et syn i seg selv, men det var først akkurat da, bakpå denne motorsykkelen, at jeg fikk denne følelsen av omsorg. Det var da jeg kjente at jeg virkelig var glad i Vietnam.

Noen deler av veien var vannstanden så høy at vannet sprutet langt oppover motorsyklene. Men så kom husene igjen, tettere og tettere, mange forlatt og falleferdige, noen nye og fine, mens andre med tydelige spor av tidens vær.

«Vår familie» som bestod av mor, far, tre sønner og en liten datter, bodde i et sjarmerende hus, nesten identisk med nabohusene i en sjarmerende gate nesten helt nede ved lagunen. Landsbyen bestod i all hovedsak av nyetablerte «Boat people» som ble tvunget av staten til å forlate sitt liv på vannet for ca 15 år siden. Familien vi intervjuet fikk bygd huset med støtte fra staten i 1996, før det levde de hele sitt liv på vannet, dvs en familie på 5 i en båt som ikke rommet mange kvadratmeter og som konstant var trut av farlige tyfoner! Livet var bedre nå, men på grunn av flom, var de allikevel tvunget til å forlate huset til fordel for båten i de verste periodene. Foreldrene var begge fiskere i tillegg var moren leder for en matlagingsgruppe og faren var «head of the Village». Alle de tre yngste barna gikk på skolen utenom den eldste som jobbet i staten. De hadde ikke mye, men de hadde nok, og selv om livet var hardt, var det ikke mørkt, de hadde håp.

Etter mange timer med noen veldig interessante intervjuer fikk vi servert den nydeligste maten; fersk, grillet og marinert fisk, marinert kylling, fiskesuppe, oppskåret bananblomstsalat, nudler, ris, marinader og uendelige typer urter som jeg ikke kan navnet på. Etter en båttur rundt i lagunen dro de andre tilbake til Hue. Suzan og jeg bestemte oss for å bli hos familien over natten for å dra inn enda mer av den fantastiske roen i denne landsbygden. Før mørket satte inn gikk vi en tur ut mot markene nede ved lagunen, den yngste sønnen på tjue fulgte oss rundt med en fantastisk fascinasjon og glød. Det var så mye han ville si, så mye han ville spørre om, men ordene og motet strakk bare ikke til. Det ble med disse glødende øynene og det lure smilet.

Når alt kommer til alt er vi ikke så forskjellige som alle disse eksotiske «antropologiske» studiene skal ha det til. Vi har alle vår rytme, TVen i bakgrunnen, faren ved bordet med sine papirer, moren observerende tilskuer over sin lekende datter og bestemor liggende halvt oppreist i den ene sengen med en hjemmerullet sigar mellom fingrene. Jeg følte meg så utrolig takknemmelig for å få lov til å være tilskuer, observere disse livene som har formet seg rundt hverandre, formet seg sammen til en harmonisk flyt som bare er.

Senere på kvelden kom en av naboene som tidligere hadde vært med på båtturen. Med et stolt smil viste han fram sine medbrakte notatbøker fra sin engelsk undervisning. Han var student, han hadde sin egen butikk og ville lære dette språket som for så mange Vietnamesere betyr framgang og suksess – kapitalismens språk.

Etter en nøye gjennomsøking av hans flittige notater kom det frem et par spørsmål etterfulgt av en mild latter, klar over sin egen utilstrekkelighet. Jeg måtte også lære meg Vietnamesisk, min haltende og svært dårlige telling til 40 fikk til og med den nå nysgjerrig iakttagende bestemoren til å bryte ut i latter.

Vi kunne rett og slett ikke kommunisere verbalt og smilet ble derfor vårt felles språk. Kanskje grunnen til konflikter rundt om i verden ikke er mangelen på ord, men at vi rett og slett har for mange av dem? og at vi alle hadde hatt godt av å bli tvunget tilbake til «smilets språk» i ny og ne?

04:30 kommunist marsj på full guffe over byens høytaleranlegg, morgentrimprogram og kunngjøringer – jo da, Vietnam er forsatt en kommunist stat, om ikke på alle områder, så i hvert fall på propaganda over høytaler anlegget som i gode gamle sovjet-området! Kl 05:00 var fiskebåtene allerede tilbake med dagens fangst og på en Kano-lignende båt staket faren oss rundt blant de forskjellige båtene. Kvinnene fra markedene padlet seg rundt fra fiskebåt til fiskebåt med sine «gammeldagse» vekter for å kjøpe inn dagens varer. Ekkoet fra de ulike høytaleranleggene med en melankolsk vietnamesisk sang, den kontinuerlige lyden av enkle motorer tøffende inn mot land omsvøpt av bølgenes dønninger i det fjerne, synet av disse små skikkelsene manøvrere sine liv på sine små båter i soloppgangens svale lys fikk meg til å innse noe veldig viktig – Jeg har ikke alt. Det er noe jeg har mistet i mitt liv i Norge. Jeg opplevde noe jeg hadde glemt eller bare hadde en vag anelse om at manglet ? fullstendig harmoni.

Dagen fortsatte på den lokale kaffe/ØL/Vin/Karaokebaren, som ved åpningen kl 07:00 allerede var full av landsbygdens unge – og eldre menn. Stylede hår, røyk og sterk, tradisjonell svart kaffe, vietnamesisk popmusikk, maskulinitet. Vi ble stolt vist frem av familiens to sønner, lurer på hva de tenkte om disse to store kvinnene på to bitte små plastkrakker, smilende, selvsikre ?eller var de usikre? Uansett hvor mye du prøver å være en del av det Vietnamesiske samfunnet, ender du alltid opp med å føle deg litt malplassert. Du blir aldri nett, liten og elegant, håret ditt vil aldri ligge som et svart teppe nedover ryggen, alltid litt for stiv.

Frokosten bestod av ris, nudler, stekte reker og fisk. Vi ville se litt mer av området før motorsyklene kom for å hente oss tilbake og fikk lånt oss to sykler. Du får liksom aldri nok av synet av rismarker, speilbildet av trær i det klare vannet, okser og kuer vandrende bekymringsløst rundt. Det er nesten som om du kan kjenne hvordan øynene nyter de vakre bildene og hvordan hele kroppen draes inn i lyden av stillhet.

Jeg ble forelsket i Vietnam denne helgen.

Tekst: Elise

Bilder: Suzan


(Hun fine, blonde på sykkelen er Elise)