Jeg har aldri opplevd tid fly så fort som den gjør nå. Jeg har knapt fått tid til å tenke over at jeg er i India, først på bussen hjem fra Auroville på fredag slo det meg. Indiske toner strømmet ut fra høytaleranlegget og det føltes som jeg var med i en indisk bollywoodfilm. Jeg kjente at India gjør noe med meg som person, det treffer meg på en spesiell måte, som jeg ikke har følt i andre land. Jeg kan ikke love at jeg kommer hjem til avtalt dato i midten av april.

Har stått opp så tidlig flere dager den siste uka at jeg nesten tror jeg har blitt omvendt til a-menneske. Både tirsdag og fredag var jeg oppe til yoga klokken seks om morgenen på hustaket vårt (de som kjenner meg burde være veldig imponert!!), onsdag var vi oppe klokken syv for å ta på oss sariene våre og fredag var vi i tillegg til yoga på dagstur til Auroville. Auroville er en by noen kilometer utenfor Pondicherry dedikert til mennesklig samhold. Byen beskrives som følger: «Auroville wants to be a universal town where men and women of all countries are able to live in peace and progressive harmony above all creeds, all politics and all nationalities. The purpose of Auroville is to realise human unity». Auroville tilhører ingen, og dermed hele menneskeheten, noe som også er stadfestet i indisk lov. For å bo i denne byen må man være en «willing servitor of the Divine Consciousness», den guddommelige bevissthet, og det er folk fra hele verden som bor der (45 nasjonaliteter). Byen ble grunnlagt av «the Mother» som et eksperiment, hvor de prøver å oppnå «human unity» og en bærekraftig levemåte for mennesker. Konseptet virker for meg veldig spennende og kult, og jeg er veldig interessert i å lære mer om stedet og filosofien til Sri Aurobindo (som byen er bygget på). Vi fikk en omvisning på deler av området, fikk se Matrimandir (en svær «ball» dekket i gull) som er det spirituelle sentrum i byen hvor man kan dra for å meditere og søke den guddommelige bevissthet.

Vi fikk desverre ikke gå inn og se på innsiden av Matrimandir, da det er et veldig hellig sted for de som bor her. Det er dog mulig å booke en tid og dato om man vil se den fra innsiden.

Videre besøkte vi en gigantisk økologisk gård, hvor de hadde veldig masse spennende. Mathilde var spesielt høyt oppe i himmelen.

Mathilde var gira på sjokolademynte

 

 

Dette er ikke det eneste sensasjonelle/spennende som har skjedd den siste uka, på onsdag hadde vi India-day på studiesenteret hvor omtrent alle jentene hadde på seg sarier, mens guttene hadde tradisjonelle indiske herreplagg på. Vi 18 jentene på huset sto opp før sju for å få hjelp av mamarani til å ta på oss dette 6 meter lange stoffet, og da vi kom til frokost på studiesenteret ble vi passe beglodd, etter som de andre ikke har en mamarani og dermed ikke hadde tatt på sariene enda.

Etter forelesning fikk alle på sariene, og da var det tid for fotoshoots og masse svetting. Selv om sarien er Indias nasjonaldrakt (verdens eldste nasjonaldrakt som fremdeles er i bruk), bruker de indiske kvinnene sari hver dag. De vasker huset i sari, lager mat i sari, slapper av i sari, handler i sari. For min del gikk jeg konstant rundt i frykt for å tråkke på sarien og rive den av meg eller å ødelegge den. Den er kun stappa ned i et skjørt man har under, og det skal ikke så mye til for at den løsner (noe min gjorde, så måtte få hjelp til å fikse den). Fikk ellers vondt i kjeven av så mye smiling og posering, og ble i tillegg solbrent på ryggen, men det var en kjempeflott dag.

 

 

 

Seminarlederne på studiene her i Pondi; Meral og Steffi (ikke så kjempeheldig på dette bildet) til venstre er seminarlederne mine på fred og konflikt, mens Marie og Inga til høyre er seminarledere for religion og antropologiklassen. 

Etter fotoshoots og gruppebilde var det tid for lunsj, og det var ikke den vanlige lunsjen vi har – dette var mer et tradisjonelt indisk festmåltid. Alle satt på matter med et bananblad foran oss hvor vi ble servert med mye rart. Etter hvert som man spiste kom de rundt og fylte på med enda mer. Det mest kontroversielle var likevel mangelen på bestikk, for første gang ble jeg nødt til å stappe fingrene i maten for å spise. Ikke at det i utgangspunktet var veldig problematisk – det som er vanskelig er alle reglene man må huske på! Man skal kun spise med høyre hånd, maten skal opp til munnen (ikke munnen til maten), fingrene skal ikke inn i munnen (man skal på en måte dytte maten inn i munnen med tommelen). I tillegg til alle reglene satt vi litt ubehagelig og hadde på finstasen, ikke det enkleste jeg har vært med på, men sykt artig (og godt!).

I dag har jeg bodd på internettkaféer og lest på studier, en type dag jeg ser det blir mange av fremover.

Hanne

Advertisements