You are currently browsing the tag archive for the ‘praksis’ tag.

Da var det dags att oppdatere bloggen igjen etter noen veldig busy`e uker. Har ikke hatt snev av mulighet til å oppdatere da det har skjedd ting hele tiden.For å kunne klare å få med meg alt blir det en liten bildekavalkade med beskrivende tekst. La oss starte omvendt kronologisk med start av:

Praksis
Vi på flerkulturell pedagogikkstudiet har 4 ukers praksis (anno 15 dager med 3 timer hver dag) i Nicaraguanske barnehager. Min gruppe (Meg, Lene og Kine) er plassert i en liten barnehage kalt Guadalupe. Her har vi nå den første lille uken vært på 2 og 3 nivå som tilsvarer 4-5åringer. Barnehage i Nicaragua er ikke som i Norge. Her er det mer skolepreg over hverdagen, der barna går kledd i uniformer og sitter på pulter. De fleste Nicaraguanske barn begynner i skolesystemet når de er 3-år, begynner de senere kan de risikere å komme etter. Jeg fikk av læreren høre at det fantes såkalte «prenatural» skoler for barn under 3-år, men dette var visstnok veldig dyrt. I denne pre-escularen betaler foreldrene 260 Cordobas (ca 80kr) i måneden for at barna skal få gå der, noe som er veldig dyrt for den normale Nica i gata. I den forbindelse har mange barn en «gudfar» som betaler donasjoner. Sønnen til «profesoraen» hadde f.eks. en «gudfar» fra USA som betalte halvparten av skolepengene hans.


Mange av lekestativene på lekeplassen var skikkelig forfalne noe man kan se på denne relativt «rette» stigen.


Klasserommet er godt og varmt, selv med den lille vifta i taket. Er hvertfall system på stolene og tilhørende sekker.


Den «sunne» kiosken barna kan handle godis, pizza og chips i under «storefri» før lunch. En god skikk Nicaragua har fått av USA, der man heller spiser godis enn frukt. De hadde faktisk prøvd å innføre frukt i kiosken for en tid tilbake, men falt bort fra det igjen da barna heller ville ha godis (Doooh!). Hvis man tar et 4-5 årig barn med makk i rompa på en skolebenk og plusser på litt sukker fra kiosken/hjemmet, får man en vannvittig energibunt. Dette kan man merke på støynivået, der «profesoraen» hele tiden må holde fokuset oppe. Jeg merker jeg er sliten i hodet når jeg kommer hjem, og det etter bare 3 timers praksis.


To gringoer og to amigoser i skjønn forening.


I forbindelse med undervisningen med frukt, form og farger, tok vi med noen konkreter og smaksprøver til barna. Dette gikk ned med liv og lyst, helt til det var tomt. Så hvorfor alt goderifokuset?

San Juan del Sur
Joakim og Rigo, våre Kulturstudiefeltsjefer, fikset oss buss og vi satt kursen mot San Juan Del Sur på helgetur, eller ferie om du vil. Nicaraguas svar på Mallorca med turister rundt hvert hushjørne skuffet ikke i all sin vakre prakt…


I motsetning til Las Penjitas brennheite mørke sand, var det her deilig hvit som det faktisk gikk an å gå på…

Norske sydenturister klare for ferie på Mallorca eller San Johan i sør om du vil.


Det er ikke bare i Rio, Jesus passer på oss…


Stikker du innom San Juan bør du ta turen til Restaurant Colibri og ta en matbit. Her var det fantastisk god mat og herlig service… Ps: må forhåndsbookes…


Bølgene er store, så her må man passe på selv om man er på grunna… Er man glad i å surfe fins det plenty av boltreplass. Nesten halve gjengen kjøpte seg surfebrett noe som kunne merkes på benplassen i bussen på vei hjem.

Konklusjon: San Juan = lite søvn, mye morro, men vær forsiktig så du ikke blir ranet (to amerikanske damer fikk merke dette mellom to strenderr, og ble frastjålet penger, kamera og en flaske vann(!), men smykkene fikk de beholde… spesielt) eller kastet mat på(!) av lokale idioter (noe mine gode venner Vidar og Lene ble i de sene nattestider).

Tur til Vulkan, Cerro Negro.
Inkludert i studiegebyret hos Kulturstudier fantes en tur til Cerro Negro. Dette er visstnok det amerikanske kontinents yngste vulkan med sine rundt 160 år. Det ble en trivelig søndagstur opp den svartdekte sandhaugen (gikk ca. en halvtime å labbe opp og 5 min å «slaide» ned).


Vindfullt med god utsikt oppe på toppen…


We could live by the «top» of the mountain


Her skulle man hatt med seg telemarkskia gitt… Deilig pudderaske…


Bratt var det og skitne ble man (om man ikke var det fra før).


Vel nede hadde man et oppdrettsanlegg for iguana og klapperslanger. Lene var så heldig å få lov til å holde.

Jeg pratet forresten med en lokal Nicaraguaner (bekjent av Rigo) på bussen på vei hjem fra vulkanen. Jeg spurte ham om hvorfor det kommer kanon/rakettsmell konstant i Leòn. Dette hadde den enkle forklaring at hver enkelt kirke i byen (det er ikke få) ofte har en eller annen feiring på gang, nicaraguanere er veldig religiøse, som de dermed feiret med noen skikkelige smell. Greit og vite da man til tider har trodd at det har vært krig på gang.

Velkomstfest
Det har også vært velkomstfest for oss siden sist, der vi ble servert god mat, herlig dj som ikke kunne bytte sang uten å mikse inn en tute, god drikke, godt selskap og ikke minst et herlig mariachiband. Dansefaktoren var høy og natten ble lang…


Doing that Mariachi…


Brødrene Ginger hadde funnet frem festantrekket.Avslutter denne oppdateringen med et stemningsbilde fra Casa Rigüense hvor vi har våre pedagogikkseminar. Tittel: Mona i sona…

Nica-funfact: Gjennomsnittsalderen i Nicaragua er by the moment bare 21 år….

Kos Kjetil

Advertisements

Så var første skoleuke unnagjort. En meget fin uke sådan med mange herlige opplevelser. Vi har blitt kjent med hvor vi skal ha timene våre og blitt delt inn i seminargrupper; team Que tal, og team La ola cultural. Sonja skal ha pedagogikktimene våre i ukene fremover, mens Borgny skal følge oss hele veien som ”seminarlærer”. Vi blir (nesten) hver dag kjørt ut til Las Peñitas hvor vi får varm lunch, noe som denne uken har bestått av ris med diverse tilbehør. Vi har blitt kjent med ukens kokosnøtt, en pris som blir delt ut til noen som fortjener det enten fordi de har vært uheldige på en måte, eller gjort noe morsomt/dumt/sært (blir delt ut hver tirsdag i uken når vi har infomøte). Denne uken gikk prisen til de to uheldige taxiranede jentene og en skorpionangrepet tommel. Ellers har vi slappet av i solen, spilt volleyball og bodysurfet på bølgene på utsiden av studiesenteret (vi har det kjipt her).

Nye innblikk i Nica
Har den siste uken også fått nye innblikk in the ”Nica” way of life. Sonja (pedagogikklærer) bor i en liten by et lite stykke unna Leòn, kalt Esteli. Hun fortalte at når det hadde skjedd et dødsfall i ”bygda”, kjørte det en person rundt med høytalere på bilen sin der man annonserte hvem som var død, hva kona og barna het, vi møtes til minnestund der og der osv. Dette blir visst gjort fordi informasjonen går fortere enn ved avis, pluss at ikke alle leser disse. På denne måten blir også hele bygda samlet om ”sorgen”. I etterkant av høytalerannonseringen går folk rundt med bøsser på dørene til folk og samler inn penger til begravelsen. Her gir man etter hvor mye penger man har, vet man at en har mye penger, forventes det at personen gir mer enn en som har lite (trivelig at hele bygda stiller opp).

Jeg hadde også en interessant samtale med Borgny, der vi kom innpå bruken av abort. I Nicaragua er dette ulovlig, uansett om det gjelder terapeutisk abort (altså om det er fare for mors liv eller om man f.eks. har blitt voldtatt). Det fins mange overgrepssaker og incestsaker, der barn ned i 11-års alderen har blitt gravide. Skal man ta abort må man over grensa til Costa Rica, noe som kan være farlig. En av grunnene til dette et at det jobber mange Nicaraguanere svart i C.R. og av denne grunn ikke blir sett så godt på. Dermed ender de abortsøkende individer fort opp hos en lege uten lisens.

Vi har våre seminarer med Borgny i Casa Rigüense. Dette er vår feltsjef Rigos familiehus/hytte som ligger to steinkast unna studiesenteret i Las Peñitas. Her bor det til vanlig en familie som fungerer som voktere av huset. I Las Peñitas (og Nicaragua generelt?) har det seg nemlig slik at om man ikke bruker eiendommen sin over en lengre periode, kan man fort ende opp med å få den okkupert av en ny familie (og dette må man visst bare finne seg i, speeesielt). Dermed har man en trivelig småbarnsmor vandrende rundt på eiendommen som ser til at huset holder seg i god stand, samtidig som vi får servert kaffe for en billig penge (5 Cordobas og det liker vi). Av andre kulturforskjeller jeg har fått merke/se var at det plutselig her en dag kom en bil ryggende ut av en liten leilighet, her hadde man visst parkert i stua om natta… Går du i klesbutikk i Leòn kikker du sjelden på klær alene. Du får nemlig med deg en ekspeditør som følger etter deg og finner frem klær hvis du sliter, som en personlig assistent på en måte (er jo greit for oss gutta, men kan jo bli litt slitsomt etter hvert).

Går du rundt i Leòn på dagtid møter du gjerne noen tiggere her og der, som oftest bare med en lanke stikkende frem når de ser du er ”turist”. Jeg møtte dog på en kreativ kar her en dag som danset og sang for meg på utsiden av supermarkedet (som for øvrig har det meste vi som vestlige kunne trenge). Av andre ”plagsomme” ting du kan møte på er de forbaska iskremselgerne. Forbaska i den forstand at de konstant står og ringer med bjella si, om du så allerede har takket nei eller kjøpt en for å slippe maset. Her en dag mens vi ventet på bussen i Las Peñitas stod det en løk og ringte på bjella i 20 min, selv om de fleste av oss hadde kjøpt… (sånne ting kan irritere en stein). Et annet irritasjonsmoment, når jeg er inne på noen av de få her i byen, er en bil som kjører rundt og og forgifter folk med insektsmiddel(?). Det positive med den er at hvis du går på fortauet når den kjører forbi, slipper du hvertfall å spraye deg med myggspray resten av uka….

Jentene med munnbind inne på restaurant etter en liten sprayerunde…

Vi har også fått tildelt praksisplasser i Nicaraguanske barnehager denne uken. Jeg, Kine og Lene N skal i en liten barnehage med to avdelinger på 15 og 18 barn. Vi fikk også høre at det har skjedd innskjerpinger i hente og bringesituasjonen i barnehagene, pga at det var 200 (!) barnekidnappingssaker i Leòn i fjor. Det har i denne forbindelse blitt funnet oppkuttede barn i Managua med manglende organer (for noen syke mennesker det finnes i verden!). Så nå må alle foreldre ha med seg et bevis på at de er i relasjon til barna når de blir hentet, og alle foreldre må stå på utsiden og vente til sitt barn blir ropt opp (betryggende, men allikevel drastiske skritt).

Det var det for denne gang og skulle det være noen tvil er det fortsatt godt og varmt her 😉

– Kjetil –