You are currently browsing the tag archive for the ‘India’ tag.

Jeg har aldri opplevd tid fly så fort som den gjør nå. Jeg har knapt fått tid til å tenke over at jeg er i India, først på bussen hjem fra Auroville på fredag slo det meg. Indiske toner strømmet ut fra høytaleranlegget og det føltes som jeg var med i en indisk bollywoodfilm. Jeg kjente at India gjør noe med meg som person, det treffer meg på en spesiell måte, som jeg ikke har følt i andre land. Jeg kan ikke love at jeg kommer hjem til avtalt dato i midten av april.

Har stått opp så tidlig flere dager den siste uka at jeg nesten tror jeg har blitt omvendt til a-menneske. Både tirsdag og fredag var jeg oppe til yoga klokken seks om morgenen på hustaket vårt (de som kjenner meg burde være veldig imponert!!), onsdag var vi oppe klokken syv for å ta på oss sariene våre og fredag var vi i tillegg til yoga på dagstur til Auroville. Auroville er en by noen kilometer utenfor Pondicherry dedikert til mennesklig samhold. Byen beskrives som følger: «Auroville wants to be a universal town where men and women of all countries are able to live in peace and progressive harmony above all creeds, all politics and all nationalities. The purpose of Auroville is to realise human unity». Auroville tilhører ingen, og dermed hele menneskeheten, noe som også er stadfestet i indisk lov. For å bo i denne byen må man være en «willing servitor of the Divine Consciousness», den guddommelige bevissthet, og det er folk fra hele verden som bor der (45 nasjonaliteter). Byen ble grunnlagt av «the Mother» som et eksperiment, hvor de prøver å oppnå «human unity» og en bærekraftig levemåte for mennesker. Konseptet virker for meg veldig spennende og kult, og jeg er veldig interessert i å lære mer om stedet og filosofien til Sri Aurobindo (som byen er bygget på). Vi fikk en omvisning på deler av området, fikk se Matrimandir (en svær «ball» dekket i gull) som er det spirituelle sentrum i byen hvor man kan dra for å meditere og søke den guddommelige bevissthet.

Vi fikk desverre ikke gå inn og se på innsiden av Matrimandir, da det er et veldig hellig sted for de som bor her. Det er dog mulig å booke en tid og dato om man vil se den fra innsiden.

Videre besøkte vi en gigantisk økologisk gård, hvor de hadde veldig masse spennende. Mathilde var spesielt høyt oppe i himmelen.

Mathilde var gira på sjokolademynte

 

 

Dette er ikke det eneste sensasjonelle/spennende som har skjedd den siste uka, på onsdag hadde vi India-day på studiesenteret hvor omtrent alle jentene hadde på seg sarier, mens guttene hadde tradisjonelle indiske herreplagg på. Vi 18 jentene på huset sto opp før sju for å få hjelp av mamarani til å ta på oss dette 6 meter lange stoffet, og da vi kom til frokost på studiesenteret ble vi passe beglodd, etter som de andre ikke har en mamarani og dermed ikke hadde tatt på sariene enda.

Etter forelesning fikk alle på sariene, og da var det tid for fotoshoots og masse svetting. Selv om sarien er Indias nasjonaldrakt (verdens eldste nasjonaldrakt som fremdeles er i bruk), bruker de indiske kvinnene sari hver dag. De vasker huset i sari, lager mat i sari, slapper av i sari, handler i sari. For min del gikk jeg konstant rundt i frykt for å tråkke på sarien og rive den av meg eller å ødelegge den. Den er kun stappa ned i et skjørt man har under, og det skal ikke så mye til for at den løsner (noe min gjorde, så måtte få hjelp til å fikse den). Fikk ellers vondt i kjeven av så mye smiling og posering, og ble i tillegg solbrent på ryggen, men det var en kjempeflott dag.

 

 

 

Seminarlederne på studiene her i Pondi; Meral og Steffi (ikke så kjempeheldig på dette bildet) til venstre er seminarlederne mine på fred og konflikt, mens Marie og Inga til høyre er seminarledere for religion og antropologiklassen. 

Etter fotoshoots og gruppebilde var det tid for lunsj, og det var ikke den vanlige lunsjen vi har – dette var mer et tradisjonelt indisk festmåltid. Alle satt på matter med et bananblad foran oss hvor vi ble servert med mye rart. Etter hvert som man spiste kom de rundt og fylte på med enda mer. Det mest kontroversielle var likevel mangelen på bestikk, for første gang ble jeg nødt til å stappe fingrene i maten for å spise. Ikke at det i utgangspunktet var veldig problematisk – det som er vanskelig er alle reglene man må huske på! Man skal kun spise med høyre hånd, maten skal opp til munnen (ikke munnen til maten), fingrene skal ikke inn i munnen (man skal på en måte dytte maten inn i munnen med tommelen). I tillegg til alle reglene satt vi litt ubehagelig og hadde på finstasen, ikke det enkleste jeg har vært med på, men sykt artig (og godt!).

I dag har jeg bodd på internettkaféer og lest på studier, en type dag jeg ser det blir mange av fremover.

Hanne

Advertisements

Sykling på venstresiden i indisk trafikk på mørk kveldstid på min rosa sykkel er noe helt annet enn å sykle i Vietnam eller i Norge. Det går fort fort fort, ringeklokka klirrer i ett sett i takt med tutingen fra biler, motorsykler og rickshawer. På vei hjem nå i kveld havnet vi i en trafikkork i de smale gatene i den franske delen av byen, hvor vi bor, hvor den var en svær buss som prøvde å snu i et lite kryss. Biler over alt, lite belysning i gata, vi sneik oss mellom biler og motorsykler og kom oss gjennom kaoset med livet i behold. Det er en risikosport som er veldig spennende, elsker å gå i ett med denne tidvis galne trafikken.

Dagene flyr av gårde som aldri før, fullstappet i forelesninger, seminarer, middager, shopping og lesing. Vi har hatt velkomstmiddag med alle 80 studentene, badet i det indiske hav (eller, de andre har mens jeg har vassa, må vente enda ei uke og litt til for at tatoveringen skal gro) og blitt solbrente. På onsdag hadde vi sarishow her på huset hvor ei dame viste frem mange ulike typer sarier, og to dager senere var det tid for å kjøpe sari selv til indiadagen vi skal ha på skolen kommende onsdag. Vi var en gjeng på fem jenter som sykla til sentrum og ruslet rundt i noen svære butikker med uendelige stoffer, farger og mønstre, før vi møtte på noen kjente ansikter fra studiet som var på sarishopping med hun som hadde vist frem sariene to dager tidligere. De hadde alle fått fiksa sarier til seg selv, så Manisha (saridamen) tok oss med på markedet og på null komma niks hadde vi sarier alle fem. Jeg sto mellom to stykk, en sennepsgul og en grønn, så da hun sa «finish now??» og Ingvild sa «ta begge!!» kjøpte jeg plutselig to sarier. Vi fikk tatt mål og valgt ut stoff og farger til blusen som skal være under sarien, totalt betalte jeg hele 250 kroner for to fulle sarier. På tirsdag skal vi hente det ferdige resultatet, og jeg gleder meg som en unge!

Jeg kjøpte blant annet den gule som Manisha holder

I går hadde vi rebusløp i byen med nesten alle studentene, hvor vi ble inndelt i lag, raste ned trappa fra fjerde etasje, stappa alle fem på laget inn i en rickshaw og raste av gårde mot første post. Det var syv poster/steder i byen vi skulle innom, ta bilde med alle lagmedlemmene og finne bokstaver fra spørsmål som til slutt skulle ende opp i et ord. Vi fikk svetta godt, der vi raste gjennom markeder, opp og ned trapper og satt oppå hverandre i rickshawen. Svettinga var ikke forgjeves, for vi vant!

 

 

 

Alle bildene fra rebusløpet er Mathilde sine

Ellers leser jeg Bridget Jones som jeg kjøpte for 10 kroner og smører meg iherdig med solkrem, myggmiddel og tigerbalsam. Spiser indisk mat og idoform, drikker pasjonsfruktjuice fra Nilgiris (supermarkedet i byen) og dusjer gjerne flere ganger daglig på vårt megastore bad. Kyr i gatene er ikke lenger unormalt eller rart, og hver kveld sovner jeg til kråkeskrik og katteskrik.

Hanne

Forrige helg dro vi på en tur, «Moonwalk», arrangert av kulturstudier, til byen Tiruvannamala som ligger 3 timers busstur fra Pondi. Hensikten med turen var å hylle Michael Jackson! Hundrevis av indere skulle møtes og «moon walke» langs asfalten rundt et fjell i 1,4 km…. (Haha, vel, det stemmer kanskje ikke helt da… men det hadde vært sykt gøy!) En liten overdrivelse der; Vi gikk derimot en Full Moon Walk, en slags pilgrimsferd, rundt det hellige fjellet Arunachala, 1,4 km langs asfalten fordi det var fullmåne. Hver gang det er fullmåne (en gang i måneden), er det mange som fast går denne hellige ferden. Alle mennesker og alle religioner er velkomne til å ta den hellige reisen for «å rense seg», men turen er hovedsaklig for hinduer som tilber sin gud, Shiva. Hinduer ser på fjellet som et symbol på Shiva som har månen på hodet, hvor fjellet symboliserer ild. Det var mange templer på veien rundt fjellet, hvor hinduene gjorde et renselse-ritualet, som gikk ut på å ta hendene over et bål med ild, etterfulgt av å så ta hendene over ansiktet.

Et av templene langs veien
Her ser dere et tempel og
det hellige fjellet i bakgrunnen
Langs gata var det tiggere hele veien, og til og med noen handikappede. Det er første gang jeg har sett noen handikappet her i India, fordi de ofte blir «skjult» i mange samfunn og de skal ikke vises frem. Det var masse kuer i gatene her (mye mer enn hva vi ser i Pondicherry), og det satt mange oransje, hellige menn, kalt saduer og spilte instrumenter bortover gata. Itillegg så vi noen søte aper på veien (se det søte bildet)

 

 

Hellig ku

 

Se så skjønn!

 

Hellige saduer
Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle på fjelltur, så jeg hadde stappet sekken min full med snacks og godteri for hele turen (egentlig nok snacks til en hel familie… tung sekk!) Men siden vi derimot gikk rundt fjellet og ikke over, var det typisk nok kiosker hele veien!
Det var stappfullt med folk som gikk på rad og rekke langs bilveien. Det var heldigvis lite trafikk, kun noen få biler, og noen nød-tuktuk for de som ikke holdt ut hele runden… Det var mange hundre mennesker som gikk ferden sammen. Kvinnene stilte, som alltid opp, like glamorøse i saree, uten noen ryggsekk, kun noen få med veske. Og her kommer jeg med mine liter vann & brus og kilovis med snacks, svett i «treningsklær», joggesko og ryggsekk. Ikke like glamorøst nei!
Alle inderne gikk hele runden barbent, fordi det står for hellighet og renslighet. Vi skandinaviske er dessverre ikke like hardbarka som inderne, så vi sverget til joggeskoa! Jeg prøvde å gå et stykke barbeint, men fant fort ut at jeg er ingen inder!

(Full) Moonwalk
Vi hadde fått beskjed om at vi skulle spise på restaurant når vi kom frem og så frem til det så slitne som vi var. Og så naiv som jeg er, hadde jeg gledet meg til å sitte ned på en koselig, fin resturant og jeg hadde (de siste 10 km) tenkt på at jeg ville bestille pizza når jeg kom frem. Veeel, det var mer en svett og overfylt kantine enn en restaurant, vil jeg si… Det var det ikke snakk om noe reservert bord nei; her var det bare å kaste seg ned på første ledige plassen man så. Vi stod, som noen slitne pilgrimere og passet på ulike plasser og bord som så ut til å snart være ferdig. Ingen meny var det å få heller; vi fikk kun ramset opp noen retter på indisk. Jeg visste ikke hva alt var, men så fort jeg hørte «vegetables noodles», var jeg redda.
Det var alt i alt en morsom (men slitsom) opplevelse!
Som jeg pleier å konkludere med: Welcome to India! Og; Indere er hardbarka!
Camilla

Forrige helg var vi en gjeng som dro til Mahabalipuram, en tempelby som ligger ca to timer fra Pondicherry. Vi ville ta bussen dit, siden vi hørte at bussen kun kostet 6 kr mens å bestille taxi kostet 60 kr pr pers. Når vi kom til bussen kostet det derimot hele 12 kr, fordi det var en finere buss, med aircondition. Å ta bussen var en opplevelse i seg selv. Jeg mener det er viktig å oppleve India fra innsiden og ikke bare gjennom sin vestlige boble, derfor ville vi ikke ta taxi som noen hvite rikinger, men heller ta bussen sammen med de lokale. Men jeg må innrømme at jeg hadde litt angst før turen, og var redd for å bli stående i en stappfull buss, i en gjeng med indiske menn som står svetter over deg i to timer…. Men heldigvis ble opplevelsen mye triveligere enn som så! Bussen var ikke stappfull, og jeg ble sittende bakerst mellom to indiske kvinner. Hun ene jeg satt med dro opp en kjekspakke og Cola spurte om jeg ville ha (jeg sier ikke nei takk til sjokoladekjeks). Jeg har litt lyst å begynne å dele ut kjeks på bussen når jeg kommer tilbake til Norge, men da tror jeg folk blir redde og lurer på hva som er galt med meg… Jeg fortalte Grace (som jeg fikk vite at hun het) at sånn gjør man aldri i Norge, men at jeg syntes det var veldig koselig, og da var vi i gang og snakket om hvordan ting var annerledes i Norge og forskjeller fra India. Så her lærte vi begge noe nytt! Grace var fra Chennai og ga oss nummeret hennes og sa at vi måtte ringe hvis vi var i byen, slik at vi kan komme på besøk og at hun kan vise oss rundt. Indere er hyggelige =) En spennende og lærerik busstur!

Grace til venstre 😉 Indere generelt er ganske små, så jeg føler meg som en kjempe på mine 164 cm!
Etter vi gikk av bussen, tok vi tuktuk til hotellet, med anlegg og partylys! Vi kjørte rundt med full styrke bollywoodpartymusikk og blå partylys (følte virkelig jeg kjørte rundt i mini-russebil!).
Partytuktuk
Mahabalipuram er kjent for sine steintempel-turistattraksjoner og utskjæringer. Det kostet 10 rp for indere og 250 rs for «others» å ta denne runden. Turistpriser sa du…? Vi tok runden innom fem ulike attraksjoner, tok noen fine bilder av templer og steinstatuer, og svetta som en gris, as always! Den store steinen (se bildet under) kalles Krishnas butterball. Historien sier at britene prøvde en gang i tiden å flytte på steinen med et forsøk med 12 elefanter, men det gikk ikke så bra…
Turistpriser
Krishna Butterball
Bortsett fra å være turister, ble det litt shopping, og ellers slappe av ved bassenget på hotellet. Lørdagkveld fant vi en liten reggie-bar hvor vi satt og tok noen drinker. Mens vi satt her, gikk strømmen og hele byen ble mørk, bortsatt fra vår lille bar. Der vi satt gikk nemlig lysene på batteri! Klokken 23 fikk vi beskjed om å trekke inn, for da stenger egentlig hele byen. Men hvis vi skrur av lysene, og er «stille», så går det fint. Så vi ble sittende inne med stearinlys og spille kort mens folk på bordet bak oss drev helt åpent med kjøp og salg av hasj….
På vei hjem traff vi på noen gutter som gikk rundt med en hyllest til Ganesh (en hinduistisk gud) som ble feiret som en slags festival fra onsdag til søndag forrige uke. Rundt i gatene hele søndagen gikk folk rundt med Ganesh statuer og ild, og feiret Ganesh sin bursdag.
På vei hjem tok vi igjen bussen. Denne gangen fikk vi en dårligere buss, som da kostet 6 kr, men fortsatt ingen svette menn hengende over meg. Vi ble ikke tilbudt kjeks og brus denne gangen, men en selger ble plutselig plukket opp av bussen og solgte varm snacks til de sultne… når han var ferdig, stoppet bussen midt på veien og selgeren tuslet videre…. Oppleve India fra innsiden!

Camilla

Forrige uke var vi på klassetur til Auroville, som ligger rett ved Pondicherry. Det var en spennende og interessant opplevelse! Her lever mennesker i «harmoni med naturen». Auroville er et sted hvor alle, uansett nasjonalitet, rase, kjønn, religion, politikk, skal se på hverandre som en del av èn og samme menneskehet, at alle er like mye verdt. Auroville ble oppstartet i 1968, av «The mother» i håp om at dette konseptet en dag vil spre seg ut i større deler av verden. Det er rundt 2000 som bor der og alle jobber frivillig uten lønn. Alle bidrar sammen til å opprettholde samfunnet, og sammen får de alt til å gå rundt (Meget interessant!) Matrimandir (det som ligner på en stor golfball på bilde, og ja, den er faktisk laget av ekte gull!) er «midtpunktet» i byen, hvor man drar for å finne sin egen fred og bevissthet. Vi fikk ikke lov til å gå inn, fordi det skal ikke være en turistaksjon men et sted hvor folk kan komme og finne sin indre fred. Jeg liker konseptet og synes det er kult at noen har startet et slikt prosjekt. Det blir spennende å se i fremtiden om det utvikler seg videre ut i verden…

 Camilla
Forrige helg var fullpakket med to bursdager, White senzation techno-poolparty og surfekonkurranse!
På torsdag var den første bursdagsfeiringen. Det er allerede tre stykker av oss som har hatt bursdag her nede de to siste ukene. Hver gang noen har bursdag, stiller mannskapet på Kailash Bech Resort opp (hotellet skolen vår ligger) med kake, blomster og godteri! De er utrolig søte og snille mot oss. Kvelden ble feiret med stor felles middag på Le Cafè, en finere fransk restaurant, hvor det egentlig var ganske dyrt. Jeg betalte hele 420 rupies (42 kr) for biff! Man får virkelig pengeverdien snudd på hodet her i India hvor alt er så billig! Vanligvis koster en middag mellom 100-200 rs, og da føles 400 plutselig veldig mye. Det er på en måte litt «like» priser her som i Norge på den måten at det som koster 100 rs her, hadde kostet ca 100 kr i Norge. Jeg begynner å bli litt lei indisk mat til tider, så det blir litt utskeielser inni mellom (kjøtt!) Blir litt for mye veggshi og chicken!
Fredag var det ny bursdag. Den ble feiret på takterrasen til det ene leilighetskomplekset her, Singh House, hvor de «eldre» bor. Alle hadde med hver sin rett slik at det ble koldtbord. Dresscode: «indian», så de fleste kom i sari eller punjabi.
Det søte og hyggelig mannskapet på Kailash 🙂

 

Min dyre biff til 42 kr

 

Bursdagsbarnet 🙂

 

Forrige lørdag var vi 12 stykker som dro på White Sensation party! Vi tenkte det ville være interessant å dra på en sånn type fest her fordi man ser lite til festing ellers i Pondicherry. Det finnes ikke utesteder, og man ser nesten ikke folk ute i gatene etter kl.22-23. Hvis vi har fest på takterrasen vår, må vi ha det rolig og skru av musikken etter kl.22. Kvinner spesielt skal ikke vise seg ute etter kl.22, og heller ikke drikke alkohol. White Sensation Techno-poolparty med Dj Bobby (som visst nok skal være en av Sør-Indias beste dj`er! Og ja, han har faktisk egen faceook side), og festen tok plass i Auroville som ligger rett ved Pondicherry, hvor «folk lever i harmoni med naturen». Tenkte det ville bli meget interessant å dra på White sensation party (google det mamma og andre som ikke vet hva det er…) på et slik sted, så det måtte sjekkes ut! Det som også var gøy var at det var White sensation party i Oslo akkurat samme dag! Jeg skulle booke billetter for oss og ringer arrangøren men legger på ganske fort da jeg nesten ikke hørte eller forstod noe av det han sa. Han sender meg melding rett etterpå, og vi ble sittenede å tekste masse frem og tilbake angående billetter og hele opplegget. Først var prisen 1000 rs pr person, så ble det 500 rs etter å ha tekstet litt, og når han fikk vite at vi var norske, ble billettene gratis med transport til og fra. Folkens, vi er tydelig ikke i Norge lenger! Welcome to India -> Personlig, småskala samfunn 🙂

Førsteinntrykket av festen var egentlig ganske stusselig… Etter å ha kjørt gjennom en laberint av en hage, gjennom en «bomstasjon» og høre bassen på milevis avstand, kom vi til slutt frem til to store basseng, Dj Bobby i hjørne, litt discolys på sida og kanskje rundt 30 mennesker som stod og hang rundt bassenget. Ikke heeeelt som arrangementet i Oslo (hvor mange tusen mennesker samles i Telenor Arena…) Men Dj Bobby spilte overraskende bra musikk og det var god stemning utover kvelden! Det kom mye flere folk, det var sikkert rundt 150 der til slutt! Vilt! Det var vel egentlig vi hvitingene som lagde hele festen. Det var noen andre hvite franske der, ellers mest indiske gutter (ingen indiske jenter!). Så vi ble jo midtpunktet kan du si. Men opplevelsen blir så gøy som man gjør det til selv, så vi hadde det veldig moro! En spennende og morsom opplevelse 🙂 Jeg kan ihvertfall si til folk at jeg har vært på White sensation party i India, og det er det ikke mange som kan! 🙂

Dj Bobby!
White!

 

Party in da house!
På søndag sjekket vi ut surfekonkurranse i Pondicherry. Quick silver sponset arrangementet og det var internasjonale surfere i ulike aldersklasser. Vi var meget spente på å sjekke ut disse surferne og håpet på å få se noen spreke indere i spido`n! (Sport er liksom ikke så veldig utbredt her i India, vi ser så og si aldri noen indere trene eller drive med sport, så vi tenkte det kunne være interessant å få med seg. Men det skal sies at jeg faktisk har sett en mann her jogge(!) og tre kvinner powerwalke! Nasjonalsporten i India er cricket.) Surfe-arrangementet skulle vare til 6 pm stod det på programmet. Det var masse folk ved stranda når vi kom dit i ett-tiden og vi setter oss ned klare til å sjekke ut surferne. Vi ser det er lite bølger, men venter i spenning da flere går ut i vannet med surfebrettet under armen. Men det skjer lite annet enn at de leker seg litt i bølgene sammen med masse barn som spretter rundt. Etter å ha sittet der i en-to timer så spør vi noen når finalen begynner. «It`s over. Finished!» Jepp, welcome to «indian time».
Ingen indiske surfere dessverre

 

Vi hvitinger får mye oppmerksomhet av lokalbefolkningen her nede. Folk stirrer, visker, peker, tar bilde med oss og av oss, tuter og roper. Men mange indere er også veldig glad i å bli tatt bilde av. Hvis jeg tar opp kameraet og skal ta bilde av stranda for eksempel, så stiller folk seg opp og poserer skikkelig! Haha, det er like gøy hver gang. Og barn spesielt synes det er kjempeartig å bli tatt bilde av, og det er superstas å få se bilde etterpå!:) De er så skjønne!

 

Men man blir inni mellom litt sliten av all oppmerksomheten. Jeg skjønner hvordan Britney og Brangelina har det, for å si det sånn… Den største fanklubben er spesielt slitsom, som består av selgerne og tiggerne…. de blir man ikke så lett kvitt! De aller største fanene har faktisk dratt meg i armen og hengt etter meg til tider.
Vi har også en sjåfør, Jenna, som er tilgjengelig til alle tider og kan kjøre oss hvor vi vil. Det er fint å ha en sjåfør man stoler på, spesielt om kvelden/natten hvis vi trenger å komme oss hjem, fordi det er mange sjåfører som drikker alkohol om kvelden selv om de er på jobb!
Vår privatsjåfør Jenna
Vi har en egen dørvakt, Ashraf som passer på leilighetskomplekset vårt 24/7. Han er veldig hyggelig, men det er ikke alltid like lett å forstå hva han sier da engelsk kunnskapene ikke er helt på topp…. Her om dagen spurte jeg han om håndkle mitt jeg savnet fra vaskeriet. Så ringte han vaskeri-damen og sa til meg «Coming coming, sit sit» (ja, man skal alltid sitte ned! Overalt hvor man er, hvis man skal vente på noe, så skal man sitte, og hvis du ønsker å stå blir de fornærmet!) Så gikk jeg ut ifra at hun skulle komme nå mens jeg satt og ventet. Men etter ca en halvtime så spør jeg igjen, og da var svaret «No no no, not coming». Så det blir fort misforståelser og forsinkelser! «Indian time» er det noe som heter er nede; ting tar tid, og 5 minutter er som oftest 30 minutter. Og det forklarer egentlig hele sitte-greia!
Husmannen vår, Ashraf 🙂
Vi har de fineste bussene i hele Pondi! Vi har faste skolebusser som kjører oss til og fra skolen hver dag. Vi har det meget behagelig på disse bussene. Derimot alle andre som kjører buss her, har det ikke så behagelig. De lokale bussene er som oftest uten vinduer, noen også uten dører, og de er ofte så stappfulle at folk så og si henger utenfor bussen. Vi ser ofte tuktuk som er stappfulle av barn som skal til skolen. Vanligvis (som i våre hvite rumper) er det plass til tre stykker i en tuktuk, mens når de brukes som skolebuss er det «plass» til ti! Det er også mange foreldre som kjører barna sine til skolen på motorsykkel, ofte fire stk på samme sykkel, kvinnene sitter sidelengs i sari, alltid uten hjelm!

 

Legg merke til skolesekken og de kule solbrillene på motorsykkelen 🙂

 

Fire på en motorsykkel!

Denne kua må være den helligste i hele Pondy! Dette er ca den eneste grønne flekken i hele byen på 293 km2! Jeg kaller den Queen Elizabeth the third!

Det bilde jeg hadde av Pondicherry før jeg kom hit, var dette:

Trodde Pondicherry var en fredlig, rolig, liten by, strand, behagelig atmosfære….
Disse bildene^ er tatt i Pondicherry men bare som en mini-flekk på vei til skolen. Resten av byen ser mer slik ut:
C-R-A-Z-Y
Fem i bredden på motorveien! Sykler, fotgjengere, traktor, lastebil, tuktuk, biler, moped, skuter, kuer, hunder….
Sykt masse folk overalt!
Søppel overalt!
Konklusjon:
India er kaos, men også meget eksotisk, spennende og ikke minst fargerikt!
Camilla

Resepsjonen
Her spiser vi frokost og lunsj hver dag

Her kan dere se bilder av leiligheten jeg bor i…. Toppleiligheten i ett av tre leilighetskompleks, Maison Raja. Her bor jeg sammen med fem andre, med tre rom og to bad… Alle rom har aircondition, vifte og internett. Men  nettet tåler ikke akkurat mye oppmerksomhet om gangen…. =P

Camilla

 

 

 

 

 

Roof top! Her sosiale eventer tar plass 🙂