You are currently browsing the tag archive for the ‘Las Peñitas’ tag.

«Las Peñitas»
Så hva har skjedd de siste to ukene og hvordan er Nicaragua? Jeg har nettopp gjennomført et lite intensivt spanskkurs på en liten plass på utsiden av Leòn, kalt Las Peñitas. Her har man også dagens Pedagogikk, spansk og latinamerikastudier.

Es mucho calor en Nicaragua! (Det er hett i Nica)
Ellers kan man jo si at Nicaragua er relativt behagelig temperert med nærmere 35 grader hver dag (desember og januar er de kaldeste månedene, så vi kommer nok til å nærme oss 40 grader ganske snart). Men godeste Kjetil klager ikke, da han ser ganske bra ut med nøttebrun kropp og solbrilleskille.

Jeg bor for tiden (og for de neste 3mnd) på Casa Iguana, en 5 minutts gange fra Katedralen. Noe av det som gjør León spesielt er at man ikke opererer med gateadresser. Man nevner derimot nærmeste konkrete park eller kirke osv. Adressen til Casa Iguana er f.eks: Casa Iguana, Del Parque San Juan, 1/2 Cuadra al oeste, León. Noe som vil si at det ligger et halvt kvartal vest for Park San Juan (veldig spesielt for oss tilreisende Nordbaggar). Byen er full av enveiskjørte gater, så kjører man feil må man ta seg en ekstra runde før man svinger av igjen. Går mantil fots kan det lønne seg å se seg godt om før man krysser gata, siden bilene her ikke bryr seg om at du står i veien. Jeg ble her en dag stoppet av en tigger midt i gata, og var i neste sekund en hårsbredd unna å få høyrefoten maltraktert av en tutende taxi. Det kan også lønne seg å kikke litt nedover når du går langs Leóns gater, da det fins endel hull og overraskende fortauskanter her og der.. So you better watch out, walking ‘round town!

Mat i Nica er også rimelig billig. Her en dag spiste vi mexicansk mat ute for ca 100 cordobas hver, noe som tilsvarer ca. 28kr med dagens kurs. Man kan få burgere på gata for 30 cordobas og biffer som smelter på tunga for 180 cordobas, så det fins nok å velge i. Gidder man ikke gå ut og spise har vi eget kjøkken som man kan kokkelere på (nesten enda billigere.)

I Nicaragua står ting skrevet i sand, ikke i stein!
Følgende utsagn fikk vi høre av vår spansklærer Elisabeth i en spansktime. Man sier at i Norge har man alltid fastsatte planer, altså at det står skrevet i stein. Men i Nicaragua tar man det som det kommer, noe som tilsier at ting kan ta lang tid (skrevet i sand). Dette fikk jeg erfare her en dag, da jeg skulle kjøpe hengelås på Truper (Nicas svar på Montèr). Her inne var alt boltet til veggen(det fins mange kleptoer i Nicaragua generelt, da økonomien ikke er topp om dagen). Jeg fant meg en passende hengelås, som jeg pekte på til en ekspeditør som igjen sendte bud på en annen. Etter 5 minutts ventetid kom den nye ekspeditøren labbende, hvorpå jeg lurte på hvor mye den kostet. Han gikk så bort til en pc, der han etter litt om og men fant frem prisen, 75 cordobas. Jeg sa ja takk til det, noe som førte til intens tastaturvirksomhet og utveksling av navn. Deretter ble jeg sendt til en skranke, der det satt en dame og tok i mot penger. Etter å ha betalt, fikk jeg to kvitteringer av henne, og ble sendt til en ny skranke. Her leverte jeg begge kvitteringene til en kar, som kastet den ene i en nærliggende bøtte før han satt sin kurs inn mot lageret. Etter atter 5 minutter kom han ut igjen med en hengelås i neven, rev av en del av den siste kvitteringen, gav den et stempel, før jeg endelig mottok den forgjettede hengelåsen. Herlig omgjengelig prosess for en liten hengelås altså (alt for å unngå tjuvradder).

Noe annet som goså er litt spesielt, er at mange hus ser ganske slitne ut fra fasaden, men i det du kommer inn porten kan det skjule seg flotte skatter, med store blomsterhager og åpne deilige saler. Vet ikke om dette er for å skjule at man bor litt karslig i fattige strøk, eller om man satser mer på bakgården enn hvordan det ser ut uttad.

Uteliv
León har et yrende uteliv, om det så er quiznight på mandag eller konsert på fredagskvelden. Vi hadde en relativt underholdende kveld foregående fredag. Først dro vi på «Via, Via» (populært utested/hostel for både turister og lokale), hvor det var konsert med de lokale gitarkameratene. På karaokeplassen dro vi norske igang tidenes sureste versjon av «My heart will go on» (takk Gud for at ingen filmet), før en lokal Nicaraguaner viste meg sin hjemmelagde porno i baren (veldig spesielt). Deretter satt vi kursen mot et diskotek hvor vi danset til langt på natt, noe som førte til at Kjetil samme natt våknet i sengen av krampe i høyre legg (Deilig!). Trygve hadde samme natt kjøpt seg en burger i en sjappe på gata, der det fortsatt var en liten gutt våken. Trygve spurte om han ikke var trøtt, noe han nikket bedrøvelig ja til. Et litt sørgelig bilde av Leòn nattestid, der det er mange små barnearbeidere som hjelper foreldrene med inntektene natt som dag. Mange av dem sover også i bodene til neste dag.

Kontrastmessig dro vi til et hotell i nærheten med badebasseng og gode greier dagen etterpå og nøt livet (vi nordmenn har det altfor godt).

Før jeg avslutter kan jeg jo nevne litt om hvordan det er å ta taxi her i byen. Tar man taxi alene kan man fort ende opp i en carpool, der taxisjåføren gjerne tar på flere på veien. Det koster uansett 15 cordobas per hode, så lenge man kjører inni byen. Det lønner seg allikevel å være forsiktig særlig på nattestid og ikke ta taxi alene. Må man dette, bør man ihvertfall ikke ta en som det er passasjerer i fra før. Så man bør være varsomme og be hotell eller kontakter bestille taxi på forhånd, særlig hvis man er i Managua.

Sist men ikke minst fikk vi besøk av en liten mus på hostellet her en dag, som møtte overmakten i en vaskedame med slippers som drapsvåpen. Morsomt med 15 skrikende jenter på en gang!

– Kjetil Gimse

Advertisements