Før jeg begynner dette innlegget virkelig vil jeg bare si at folk i Nicaragua er utrolig hyggelige og hjelpsomme. Nicaragua er et helt herlig land å studere i, og dette innlegget gjelder ikke alle folk her, men mer generelt og noen få o.0

Jeg har alltid vært en type person som har slått et slag mot rasisme. Lett at jeg har kjeftet opp fok på bussen om jeg har hørt folk snakke stygt om «negrer» osv. Jeg har ikke sett forskjell på forskjellige folk, og vært hyggelige generel mot innvandrere i Norge som jeg har møtt på min vei. Jeg har bekjente med veldig forskjellig bakrunn, som jeg ikke har lagt til grunn når jeg har forholdt meg til dem. Sånn har jeg stortsett tenkt at de fleste andre gjør og, noe som jeg nå i praksis skjønner at ikke nødvendigvis skjer.

Nå som jeg har flyttet til Nicaragua har jeg plutselig fått et helt annet perspektiv på det å være utlending. For første gang i mitt liv er jeg den fremmede,utlendingen. Selv om folk er kjempehyggelig her hadde jeg aldri trodd at så små ting skulle gjøre meg noe, samtidig som jeg tenker hvor mye værre det må være for innvandrere i Norge.

Det er veldig rart å bo et sted, og samtidig ikke få være en del av samfunnet du lever i. Man kan prøve å så mye man vil, men her vil jeg alltid være en utlending, uansett om jeg blir her lengre enn mine tre måneder. Folk ser på meg på gata fordi jeg har lys hud og blå øyne. Og det er så rart å være anderledes! Jeg ser på amerikanerne som komme hit på bakcpackertur, og tenker noen ganger «jævla turista» – helt til jeg kommer på at det er jo slik lokalbefolkningen ser på meg. Det er så rart å aldri ville få være en fullverdig del av samfunnet du lever i.

Lokalbefolkningen er generelt veldig hyggelige men her har jeg opplevd at de lokale jentene stiller seg forran meg i do-køen på utesteder, fordi de mener de har rett til det ettersom jeg er utlending. Det er sånne små ting som bare blir så rart. Jeg har også hørt om andre som har opplevd å ha bli behandlet dårlig på restauranter, noe som nok kan kokes ned i at de er utlendinger.

Ellers har jeg også opplevd at folk roper «Gringa» etter meg på gata. Er det noe jeg blir fornærmet av, så er det det. Som kjent er Grino en betegnelse på amerikanere. Betegnelsen oppsto i Mexico, da amerikanerne var inne med millitær makt der. Da ropte Mexicanerne «Green go home», green på grunn av uniformen, noe som etterhvert bare ble Gringo. Her er ikke gringo et pent uttrykk, men en kjip ting å bli kalt. (Wikipedia opplyser en annen opprinnelse for ordet Gringo, men det er denne vi har blitt fortalt her – det koker uansett ned til at det er et negativt ladet ord. Urban Dictionary har også historien om soldatene blant flere av innleggene der)

Jeg liker absolutt ikke når folk tror jeg er amerikaner. Det er virkelig irriterende, men for mange mennesker i Nicaragua kunne like gjerne Norge vært en stat i USA, noe som uskyldiggjør det ganske mye.

Det er med andre ord lite rasisme her, men det er mer den følelsen av å være ufrivillig utenfor, som jeg regner med at utlendingene i Norge også har. Den følelsen har jeg aldri visst at eksisterte før jeg nå opplever den first hand.

– Reflekterende blogginnlegg kokt ut av samtale med Andrés.
Marte

Reklamer