I helgen var vi en gjeng på 10 stykker som dro til Hue, en by noen timer nord for Hoi An. Det hele var egentlig ganske spontant, og da blir det jo som en del morsomme ting som skjer? Vi kom oss oppover, og da vi var kommet til selve Hue innså vi at ingen hadde adressen til backpackerstedet vi hadde planlagt å bo på. Det var ingen som viste hvor Hue Hostel var, og det stod ikke i Lonely Planet boken (sjokk!!) så da plukket vi et random hostel fra boken. (ikke fullt så sjokk) da vi stod å ventet på et hostel for at de skulle sjekke om de hadde ledige rom var det noen som kom på den geniale ideen at det er noe som heter internet ? og takk gud for Google. Geniene fant hostellet, og da vi stod utenfor ble vi litt usikre ? de hadde rom, doorms, for 6 dollar natten. Men vi hadde også lest om et annet som var ca samme pris men private rooms, da de kom med avgjørende informasjon: Gratis øl mellom 5 og 6, og 2for1 fra 8-9. Ingen tvil lenger, dette var hostellet for oss.

Tilbake på backpacker tur!! Skal nevnes at dette er det reneste hostellet jeg har sett i hele Asia.

      Gjengen på tur

  Leo prøver å forklare jentene veien til SkyBar. Som man ser fra bildet var det kanskje like greit det var han som viste vei,…

   På vei i heisen opp til SkyBar. Det stod den skulle holde 10 mennesker, og den holdt jammen til og med 10 europeere til og med!

   Vietnams nasjonalsport, karoke

Første kvelden tittet vi litt rundt og ble kjent med området, og gikk ut og spiste på en koselig restaurant, der turens første utfordring ble gitt ? og tatt. Noen gang hørt om noen be om å få en banan som take away? Not really. De som hadde bestilt 9 retters (høres veldig fancy ut, men er vel egentlig bare en fresh måte å si set menu på) fikk ?frukt? til dessert, og det var en smålig grønn, lite fresh banan på en tallerken. Leo sa ikke nei til en utfordring, og kom ut av restauranten med en banan i pose og to øl til gode.

Etter en lang kveld var det inn på hostellet, og det er ikke alltid like greit. Vi skulle bare skru på lyset på do, men ops ? feil lysbryter! Så vi skrudde på lyset i hele rommet. Ikke at det hadde vært så ille til vanlig, men når man deler rom med 12 stykker som sover er det ikke så kult når man kommer inn klokken 3. Ikke så fryktelig høy i hatten morgenen etter nei? Til gjengjeld skulle de vi delte rom med reise videre, og det var fullt liv på rommet klokken 6. Paybacktime I guess.

Lørdag var vi på DMZ, de militarized zone og tuneller fra Vietnamkrigen. (eller Amerika krigen som de kaller det her nede.) hadde hørt at vi måtte ha med oss guide, så det fikset vi, var egentlig ganske fornøyde med å bare skulle betale rundt 150-200 kroner for en guide en hel dag ? helt til vi så hva jobben hans gikk ut på. Den lille søte vietnameseren satte seg inn i bilen, og vi kjørte i vei, uten at han sa noe om hva vi skulle til, så jeg spurte. Vi skulle til Citadellet, og det skulle ta ca en halv time. Etter en og en halv time spurte vi hvor vi var, og da hadde han ombestemt seg, vi skulle til DMZ først. Jaja, og with the flow, satset på at han visste best. Da vi kom frem til DMZ ble vi overlatt til en annen guide, for han kunne ikke ta oss med rundt på museet. Da vi var ferdige på museet bar det videre til lunsj sted, et veldig, veldig lokalt sted. Så lokalt at det var på en strand uten noen andre mennesker, ikke en gang andre vietnamesere. Men vi spiste instant noodles som ble servert, og helt fantastiske peanøtter det skal de jammen ha. Så bar det videre til tunellene. Da bølingen ramlet ut av vanen stod guiden klar for å fortelle at nå måtte vi vente en halvtime på en annen guide, for han kunne da ikke være guide i tunellene. Jaja, da ble det frisbee på plassen, og litt spising mens vi ventet. På den positive siden var det en utrolig flink guide, som kunne masse, og var veldig god til å svare på spørsmål. Sånn passe klaustrofobisk, men i følge de som hadde vært i tunellene i HCMC var det god plass i forhold. Her var det alt under bakken ? fødestue, skole, ildsted, do, you name it. Det var folk som bodde under bakken på den måten i 6 år, det er jo helt utrolig. På det dypeste gikk det helt ned til 23 meter, og guiden fortalte at det var flere av de som hadde blitt født der som nå levde rundt i landsbyene i nærheten. Det setter liksom ting litt i perspektiv, det er faktisk ikke så alt for lenge siden?

   Elven som går som et skille mellom gamle nord og sør Vietnam

   Lokal lunsj

Etter å ha kommet oss gjennom (til og med de som hadde tendenser til klaus kom seg gjennom hele, det er creds!) ventet den andre guiden vår i bussen, og det var på tide å vende nesen tilbake til Hue. Da vi satt i vanen tenkte vi at vi skulle få mest mulig ut av han, så jeg pirket han forsiktig på skulderen, og lurte på om han kanskje kunne fortelle litt om Vietnamkrigen. ?No, the other lady tell you?. Okay, ny approach: Kan du fortelle oss litt om livet i Vietnam? ?No, lady tell you?. Også snudde han seg og sovnet. Tja, lett-tjente penger kanskje, men da kom vi oss rundt i hvert fall!

Søndag var det en tur til en av de kjente gravkamrene, en fantastisk hage, herlig avslappet, noe som passet ganske godt for sånn ca 10 kleine mennesker. Så da fikk vi sett litt, før vi for tilbake til hostell området, spiste lunsj, og så delte oss. De ivrigste reiste for å få med seg citadellet også, mens Mari og jeg prioriterte en banansmoothy og is.

På veien hjem bestemte vi oss for å kjøre over et fjellpass, i stedet for å kjøre rundt, et veldig godt valg! Vi satt og snakket om hvor lurt det var, og hvor fin natur det var, jammen flaks vi hadde kommet på det, da sjåføren påpekte at nå begynte vi snart på oppstigningen. Eh åja. Vi følger godt med. Men, det var om mulig enda finere natur på den oppstigningen, og da vi var på toppen endte vi i en kjempetåkeklatt. Var veldig spøkelses aktig, helt til guttene bestemte seg for å la seg inspirere av alle jentene som skal å se backstreet boys ? de stilte seg opp i vinden, med oppkneppede, blafrende skjorter og posen på plass.

  Solnedgang ved fjellpasset.

Klem fra Kathrine

Advertisements