Alle utdanningsinstitusjoner har sine oversikter for å systematisere en virkelighetsoppfatning for sine studenter. Her i Nicaragua har vi blitt presentert for et to ganger to firkanters system hvor important, not- important utgjør den ene aksen, og urgent, not-urgent utgjør den andre.

Nå som det drar seg til mot eksamen tenkte jeg å teste skjemaet i en enkel selvransakelse.
La meg først fullføre skjemaet med eksempler, noen fra feltsjef og skjemafar Rigo: Rutesystemet gir åpenbart fire tilstandsmuligheter. Slik jeg har forstått det er skjemaet ment å brukes til selvhjelp, og vi befinner oss kun midlertidig i de ulike tilstandene.  En typisk urgent, not-important-tilstand er behovet for å sjekke Facebook eller VG-nett. Sjelden viktig, men man kan føle at det haster. Urgent-important: Når man holder på å miste et fly, eller at man skal opp til eksamen neste dag og først da tar en titt i pensumbøkene. En arbeidsnarkoman vil nok gjerne plassere seg selv og sine gjøremål i denne ruta. Så er det sikkert viktig å huske at vi stadig lar oss lure og stresse av innbilt viktighet. Latinamerikanere virker forøvrig forbausende dyktige på å unngå denne tilstanden. Not-urgent, not-important: Tja. Vi fikk servert eksempelet om å drikke hver dag. Men det kan vel som Facebook også oppleves som urgent? Så hva med å bo og drive dank hjemme hos sine foreldre, uten jobb, skole eller hobbyer? Hvis skjemaet er ment som selvhjelp har jeg vondt for å tro at noen egenhendig vil sette seg i den båsen. Gullruta heter uansett important, not-urgent. Idealtilstanden. Man har viktige ting på gang, men det haster ikke. Man har både ro og retning.

Selv er jeg en liten uke før spanskeksamen skummelt nær urgent-important. Jeg vet at varselsklokkene ringer og at Kosei, Frida og elleve ulike verbformer ligger der overmodne til å hentes frem i dagslyset. Det som er rart er at jeg ikke føler meg presset. Spansk står naturligvis på lista over hva som er viktig for meg dette semesteret. Men det står ikke der alene. Og heller ikke øverst. Her konkurrerer spansken (og naturligvis Latinamerikastudier) med å utforske, reise, fotografere, skrive, drikke øl ved Stillehavet etc., etc. Nå som det går mot slutten på oppholdet her blir naturligvis også disse andre gjøremålene tiltagende viktige.
På mange måter gir det ikke mening å sitte her på nest siste uka i varmen og pugge spanske verb. Og uansett har livet de siste månedene vært langt mer fortettet og opplevelsesrike enn hverdagslivet i tiden før, og det i seg selv føles jo meningsfylt. Kanskje det er derfra denne roen kommer. For jeg har stort sett under hele oppholdet her følt meg trygt stasjonert inne i gullruten important, not-urgent (typiske unntak er for mye tid på internett og noen fullstendig unødvendige besøk på utestedet Cama Leon). Jeg tror at valget om å dra hit til Nicaragua – altså valget om å gjøre noe nytt og annerledes – i seg selv har gitt meg følelsen av å gjøre noe jeg opplever som important (for meg selv).  Det kan kanskje straffe seg på eksamen på fredag?

PS! Så kom jeg plutselig på at jeg lurer på om eksamensvaktene her i Nicaragua også er hyggelige pensjonister med strikketøy, eller om de kjører inn en tropp eks-politifolk med bart og pumpehagle…

– Stian

Advertisements