Vi er kommet til dag noen-og-tredve, og jeg forsøker å komme meg etter en helgetur til Matagalpa.

Mens Leon ligger plassert ved Nicaraguas vestkyst ligger Matagalpa opp i fjellene, midt i landet – ca. fire timers busstur fra Leon. Matagalpa er blant annet kjent for sine kaffefarmer, og det var en slik vi dro for å besøke.

Jeg droppet notatblokken og tok turen som det den var – en helgetur med tilhørende forlystelser. Følgelig er også følgende fakta hentet fritt fra hukommelsen. Og jeg bør også presisere at jeg i god journalistisk ånd baserer det hele på en enkelt kilde (en kar fra plantasjen), og videre har tatt alt han sa for god fisk. Når det er sagt har jeg – nå som jeg sitter her og skal skrive – heller ikke noe lyst til å starte hver setning med ”jeg tror” eller ”jeg mener å huske”. Det har jo ingen ”schwung” over seg. Så jeg skriver som om jeg skulle vite, men det er altså ikke sant.

En av hovedgrunnene til at vi dro til nettopp denne plantasjen synes å være at dette var et mønsterbruk for lokale produsenter – en utfordrer og et alternativ til de store utenlandske selskapene. Ved hjelp av veldig mange piler på en whiteboard forsto jeg blant annet at intet avfall går til spille, og at alt henger sammen med alt. For utenom kaffe blir det blant annet også avlet kyllinger (til en pris av nette 30 cordobas pr. stk – ca. 10 kroner). Disse ble spart for uheldige hormoner, og det fantes 10.000 av dem der. Rundt 3000 lokale familier mottar støtte fra plantasjen (økonomisk eller varebasert?), og Norge er en av dens viktigste økonomiske bidragsyterne.

Mens lørdag formiddag gikk med til foredrag, befaring og bading under fossefall var kveldene mer hedonistisk preget. Fredagskvelden sto i pokerens hellige tegn, og lørdagen ble en lang natts ferd mot skikkelig vondt i hodet. Rikelige mengder øl, rødvin og Terjes stadig rausere innkjøp av ildvann førte naturligvis til meget interessante og fagtunge akademiske passiarer som jeg i neste blogginnlegg tenker jeg skal referere i sitatform.

Jeg må også nevne insektene. Jeg var skråsikker på at turen, med tanke på at vi skulle opp i ”kulden”, ville bli et velkomment avbrekk fra de helt sikkert kreftfremkallende insektsprayene våre. Men den gang ei. Ettersom vi befant oss i nærheten av regnskogen og med tett vegetasjon på alle kanter dukket de ubudne gjestene opp like tett som Ninas e-poster. Svære var de også. Noen som har sett ”Starship Troopers”?

 

Og myggstikkene, fyttirakker’n som de klør.

– Stian

Advertisements