I går prøvde jeg ut kurs i vietnamesisk, og jeg har bestemt meg for å forsette på det. To timer, to ganger i uken blir sikkert krevende med et uviklingsstudie som stadig er like tidkrevende. Alikevel er det utrolig nyttig å kunne litt språk! Fire timer i uken, gange åtte, vil bare koste meg omtrent tretti kroner! Det er bare for vanskelig å ikke takke ja!

Dessuten merket jeg hvor nyttig det er å kunne noen nøkkelsetninger og uttrykk for å gjøre seg godt likt rundt i byen. Mannen vi kjøper markeringspenner av ble ikke rent lite glad da jeg droppet thank you, bye! og brukte cám ơn, anh (anh er måten du skal adressere menn på, litt som å si Herr Dahl på norsk, utenom at det her er en del av dagligtalen)! Tạm biệt!

Ellers har jeg det fremdeles veldig fint her i Hoi An. Jeg elsker den travle, krevende hverdagen som er helt utrolig sosial og derfor håper jeg på å slippe den delen av «kultursjokket» som vi har blitt advart mot; irritasjon over alt som er annerledes og sterk hjemlengsel. Jeg har jo det så fint!

– Ingrid

Reklamer