“du vet når du er forelsket når du ikke får sove fordi virkeligheten endelig overgår drømmene”

Jeg prøver hele tiden å skrive noe som kan fortelle dere om Pondicherry. Noe som deler alle følelsene, tankene og opplevelsene jeg har her. Noe som forteller alt. Jeg har begynt på flere sånne bloggposter, men jeg ender alltid opp med å slette dem før jeg får lagt dem ut. I seks uker har jeg prøvd å beskrive lukten fra søppelhaugen på hjørnet, smaken av den deilige indiske maten (som man aldri kan få på studiesenteret eller store restauranter), eller lyden av byen som aldri, aldri, aldri er stille. Jeg har prøvd å skrive om latteren til alle de som syns vi nordmenn er spennende og rare, og om øynene til ungen som mye heller burde vært på skolen, enn på et gatehjørne med et falskt smil og innøvde salgsfraser. Jeg har prøvd å skrive om det nydelige smilet til verdens søteste dame, som bor på trappa til nabohuset, men det går bare ikke. Jeg kan skrive alt jeg greier, men det er likevel ikke nok. Jeg har ikke de ordene som trengs for å skrive om Pondicherry (eller India). Det er ikke mulig å beskrive hvor stort, varmt, fint, folksomt, fargerikt, nydelig, slitsomt, avslappende, utrolig, stygt, herlig og jævlig det kan være her. Det finnes ikke nok adjektiver i verden til å uttrykke all kjærligheten jeg har for denne byen, og dette landet.

Det er umulig for meg å skrive noe om India, fordi jeg er så full av kjærlighet  at jeg ikke ser klart!

Det er som når du er skikkelig nyforelsket, og snakker om den du er forelsket i hele natten, men likevel ikke får sagt nok. Jeg er så forelsket i dette landet, at jeg ikke får fortalt det! Dette landet er, for meg, som den gutten du traff i går, og nå elsker av hele ditt hjerte – selv om du ikke husker om øynene hans var blå eller brune. Du får ikke til å si noe om smilehullene, eller de herlige, brune krøllene. Du får ikke forklart hva det var med øynene hans, som gjorde at de så rett gjennom deg, eller hvorfor de teite skoene hans gjorde alle bein i kroppen din til gelé. Du greier ikke si noe om hvordan, eller hvorfor, den ganske irriterende, fiklingen med genserermet plutselig ble det mest sjarmerende i verden. Det er umulig for deg å beskrive den smittende latteren, eller hvordan du ikke kunne ta blikket vekk fra de fine leppene hans når han snakket. All den kjærligheten kroppen din plutselig er full av, er du rett og slett ikke i stand til å forklare til noen – og akkurat sånn føler jeg det med India. Jeg kan ikke flytte sommerfuglene i magen min over i magene deres, og jeg kan rett og slett ikke beskrive India.

På samme måte er det umulig for meg å beskrive hvor godt det skal bli når han lander i Chennai i morgen. I dag er jeg så full av kjærlighet at jeg ikke får sove, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

– Ylva –

Reklamer